Borrominis stil er gjenkjennelig, eksentrisk, annerledes: den skiller seg fra samtidens, og utstråler en streng åndelig autoritet med stadige allusjoner som fremkaller det uendelige. Men dette er også historien om den mest kjente rivaliseringen mellom kunstnere gjennom tidene, rivaliseringen mellom Borromini (1599-1667) og Bernini (1598-1680).

Men fremfor alt er dette historien om den indre rivaliseringen Borromini opplevde: han var et geni så knyttet til sin kunst at han gjorde det om til en demon - en demon som fortærte ham innenfra, til han ble drevet til å velge døden og gjøre en dramatisk gest for å vinne evigheten.

Francesco Borromini var knapt 20 år gammel da han kom til fots fra Milano til Roma, der han forlot foreldrene og jobben som en ydmyk steinhugger ved Duomo for å forfølge drømmen om å jobbe på den mest prestisjetunge byggeplassen i sin tid, 'Fabbrica di San Pietro'. Det var i 1619, og Roma var sentrum for vestlig kunst, 'the place to be' for enhver maler, skulptør eller arkitekt som søkte berømmelse og betraktet Michelangelo som mesteren.